Søk
  • Ingvild

Se, hun padler igjen...


Det var lenge siden jeg hadde væt på padletur. Drømmen om å bli en superpadler var nesten glemt. Nå i helgen hadde jeg ikke sett kajakken siden i fjor en gang, eller året før, og var en smule usikker på hvor den befant seg i terrenget. For gress vokser jo. Men jeg ga meg ikke, jeg skulle finne den, til tross for neglisjering hadde det våknet en liten spire av lengsel etter igjen å ha fjorden under kjølen.

Kajakken min har en form designet for barn og redde sjeler,flott og rund er den!

Jeg lette i gresset, og plutselig dukket den opp. Og det var ganske godt gjort å finne den om jeg så skal si det selv, for den lå under en meter med grønt – ugress av ukjent opphav hadde til og med vært frekt nok til å krype inn i kajakkens indre der den lå opp/ned - tjoret med en overdimensjonert kjetting og låst fast til et stort tre med solide hengelåser. Hengelåsene var imidlertid lite innstilt på samarbeide, men jeg var staest.

Etter møysommelig luking fikk jeg frigjort kajakken, slept den til strandkanten og skrubbet den så ren jeg bare klarte med hendene- sneglehus, råtne planterester, insekter og sand ble skylt ut med sjøvann, et håndkle ble dandert over belegget på setet, og øvrig ledig areal fylt med termos, strandmadrass, matpakke, frukt, solkrem, badedrakt og annet surr man trenger på en oppdagelsereise på en halvtime – en vet aldri og kanskje blir det motvind, og risikoen for sult er jo alltid der.

Fint med nærkontakt, med land og folk.

Så bar det utpå, med kajakken min og jeg. Hovedstaden lå som en siluett i det fjerne, noen småbåter putret forbi og en odde tett befolket av måker ble passert med raske åretak da en trio lettet fra flokken, trolig med vondt i sinne - du kan bare ikke stole på måker. Til min glede opplevde jeg at jeg stadig behersket kunsten å padle, ferden gikk stødig, ordentlig fint gikk det. Det er virkelig noe fritt og grasiøst over en kajakks ferd over vannet, jeg kjente at jeg fyltes av stolthet og en mediativ, inderlig ro.

Det er det mulig ikke andre kjente det på samme måten -jeg padlet så nær land at faren for å bli tatt for kikking definitivt var overhengende.

Men pytt, jeg hadde en sinnsstemning i slekt med Ghandis og bød på vennlig hilsener til de landfaste tilskuerne. Begge veier. For jeg husket å snu før jeg hadde padlet for langt ( langt i betydningen før jeg blir fryktelig sliten på tilbakeveien, det er ikke alltid jeg har husket det tidligere).

Glad og trygg returnerte jeg til stranda jeg hadde forlatt noen minutter tidligere, til den ventende kjettingen min og smaken av absolutt suksess. Herrene som holdt øye med meg fra hytteterrassen høyere oppe ante nok at her var det en trenet idrettsutøver som ankret opp, en sjøkvinne som hadde utfordret elementene, og vunnet.

Ser du også Oslo fryktelig langt der borte?

Når du er på grunt vann, og både skal passe på padleåra og deg selv samtidig som du er litt utrent i armene, vil det være et under om du kom helskinnet ut av den ustabile sittebrønnen. Underet skjedde ikke. Ikke på første forsøk, ikke på en stund. Så jeg ble sittende, i likhet med herrene på terrassen. Fint sted å filosofere litt liksom. Kajakkbunnen rugget monotont mot småstein og krabber, ingenting skjedde. Det vil si, ingenting før kajakken plutselig fikk nok, gled baklengs et stykke utover, og snudde med kurs mot Oslo helt av seg selv.

Det kom et par gloser fra rederen som ikke bør gjentas, men hissigheten over egen udugelighet ble på sekunder kanalisert i superkrefter som gjorde at baken omsider hevet seg fra det nå klissvåte setet, slepte seg over ripa, og endelig, med mye strev og intenst fotarbeide fikk kavet legemet ut av fartøyet uten å måtte legge på svøm.

Etter å ha tømt skuta for proviant og annet kliss dro jeg skipet tilbake over gresset og bort til hvilestedet under treet. Deretter fikk jeg med noe besvær forenet rustne hengelåser, kjetting og nøkler, og var så utmattett og fjern av sult etter øvelsen at jeg tok meg i å klappe kajakken vennlig som om den var en kjær hest (det var jo ikke dens skyld at jeg var meg) - og hørte at jeg endog lovet den et snarlig gjensyn.

Det siste holdt jeg, for da jeg kom hjem, kom jeg ikke inn - alle nøklene mine lå glemt under kajakken. Men søren heller, noen mil fra eller til, det spiller da ingen rolle, gevinsten er at jeg er klar for å ta opp kajakkpadlingen igjen. Snart.

#kajakk #hovedstaden

0 visninger
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now